Tilbake på lavkarbo - En viktig beslutning

Dette er et innlegg jeg har grudd meg lenge til å skrive, men siden bloggen var et så viktig verktøy for meg sist gang har jeg innsett at dette er et viktig innlegg å skrive.Jeg er tilbake til lavkarbo og har vært det i snart 1,5 måned. Jeg har nå gått ned 6 kg på disse ukene og det er den minste fordelen av å gå tilbake til dette kostholdet.

Dere som har fulgt bloggen min iløpet av det siste året har vært vitne til at dette har vært et ganske stort år for meg.  Året startet med et samlivsbrudd og jeg flyttet til egen leilighet. Jeg begynte på et livsstilsendringskurs som har endret mitt syn på veldig mange ting, blant annet mitt syn på trening. Jeg fant tilbake til kjæresten min igjen og vi er nå samboere og vårt forhold er sterkere enn noensinne. Jeg begynte å telle kalorier og trente opptil 5 dager i uka.

Jeg trivdes på kostholdet en god stund og var ikke så bekymret over at vekta ikke rikket seg, men etter en stund begynte kostholdet og jobbe mot meg. Jeg var konstant sulten og sugen på noe, metthetsfølelsen var ikke der og jeg begynte å falle ut. Jeg begynte å kutte mer og mer ned på treningen fordi at beina mine begynte å verke. Knærne og anklene protesterte høylytt mot all treningen og tilslutt stoppet jeg helt.

Det var da jeg begynte å tenke tilbake til den tiden jeg gikk på lavkarbo, hvorfor jeg trivdes så godt på det, hvor godt det gjorde for psyken og ikke minst hvor glad jeg var når kiloene endelig slapp og jeg livet ble lettere. Jeg begynte også å tenke på hvorfor jeg måtte slutte på det, hvor vanskelig alt ble til slutt og hvordan livet etter lavkarboen ble.

Jeg sluttet på lavkarbo når jeg flyttet inn med Kim. Pga oppussing av huset hadde vi ikke kjøkken en periode og derfor ble det mye takeaway og fjordland. På skolen spiste jeg nesten bare mariekjeks og på jobb ble det også mye usunt (Når man jobber på en bensinstasjon er det fristelser over alt og vanskelig å ikke falle for dem) og vekta begynte å stupe oppover. Når folk etterhvert spurte hva det var som gjorde at jeg gikk opp var svaret kontant «Det er ettervirkningene av lavkarboen som gjør det». Og jeg var helt overbevist om at det var det som ødela for meg, lavkarboen. For hva annet kunne det være som gjorde at jeg gikk opp 50 kg på bare et lite år? Jeg spiste jo ikke såååå usunt?

Det at jeg faktisk spiste voldsomt usunt klarte jeg faktisk ikke å se. Jeg smugspiste nesten en stor sjokoladeplate til dagen på det værste og det var akkurat som om jeg fortrengte alt det usunne jeg spiste og derfor telte det ikke. Det er alltid lettere å skylde på andre enn seg selv og for meg ble lavkarbo den store syndebukken, jeg slettet alt jeg hadde på bloggen som omhandlet lavkarbo og la ut en advarsel om at lavkarboen hadde ødelagt alt for meg. Jeg advarte andre rundt meg at de måtte ikke finne på å begynne på det for da kom de også til å legge på seg masse. Jeg tok avstand fra alt og «glemte» hele lavkarboen.

Når jeg nå ser tilbake ser jeg jo veldig klart at det var ene og alene min skyld at det gikk som det gikk, men på det tidspunktet var jeg så langt nede at jeg hadde ikke hatt sjans å se at det faktisk var min skyld.

Jeg har iløpet av dette året prøvd å finne ut hva som er sunt å spise, jeg har prøvd lavkalori, jeg har prøvd å trene 5 dager i uken, jeg har prøvd glutenfritt, jeg har prøvd en blanding av lavkarbo og lavkalori  og ingenting har funket. Min stemor spurte meg rett ut en dag om hvorfor jeg ikke gikk tilbake til det kostholdet som jeg visste funket, nemlig lavkarbo, men jeg hadde ikke noe godt svar. Etter noen dagers betenkningstid fant jeg ut at jeg skulle gi det en sjanse til, men jeg ville ikke fortelle det til noen, ikke en gang samboeren min.

I en uke spiste jeg moderat lavkarbo og koste meg med det. Jeg laget krydderkake-muffins, jeg laget kokosmakroner og annet godt, jeg laget middagene fra bunnen igjen og fant igjen gleden ved å lage mat igjen! Etter bare få dager kjente jeg hvor godt det var å være tilbake. Endelig kunne jeg senke skuldrene og ikke stresse mer med å finne ut hva som var sunt og hva jeg skulle spise, jeg hadde funnet svaret. Jeg var endelig mett igjen, mye av søtsuget forsvant og jeg tenkte ikke på mat 24/7 som jeg hadde gjort det siste halve året.

Etterhvert begynte jeg å fortelle det til folk, deriblant kjæresten min og reaksjonene var delte. Selvfølgelig var de det! Her hadde jo jeg gått rundt og sagt at lavkarbo var farlig og ødela livet mitt! Nå skulle jeg plutselig gå tilbake til det? Jeg begynte også å dele litt mer lavkarbobilder på instagram og på facebook og tilslutt var det ikke en hemmelighet mer. Det var deilig å få det ut, men bloggen har vært en byrde.

Det er ganske vanskelig å innrømme at man har tatt feil, at man har skyldt på andre og lukket øynene helt for hva man selv gjør. Men idag ser jeg at jeg har funnet mitt kosthold, jeg har funnet det som funker for meg og nå må jeg stå for mine feil. Jeg trenger bloggen som et verktøy igjen!

Så ja, derfor skriver jeg dette innlegget her idag og jeg ønsker at folk skal forstå litt mer om valget mitt. Dette har vært et viktig år for meg, jeg har prøvd ut flere ting for å finne min vei og det har jeg nå gjort. Jeg kommer til å begynne med treningen igjen da jeg savner det (ja, faktisk!!), men begynner rolig for å ikke belaste leddene mine igjen og jeg kommer til å dele mer om dette etterhvert.

Nå ble dette et veldig langt innlegg her, men jeg er veldig glad for å få det ut og håper folk kommer til å følge meg videre på min vei!