Tilbake fra blogg-ferien og tilbake på jobb etter et halvt år som sykemeldt.

Oisann, her ble det visst en litt lengre ferie ja!Har vært endel opptatt i sommer så da har ikke bloggen vært første prioritet, men nå er hverdagen tilbake så da er det bare å hive seg igang igjen :)

Dette har på mange måter vært den beste sommeren på flere år med stråååååålende sommervær, jeg har vært på min første festival, hatt mange fine opplevelser med kjæresten og vært veldig opptatt av å nyte hvert sekund av alt det gode :) Treningen og kostholdet gikk det bra med helt til vi reiste på festival i begynnelsen av august, da gikk kostholdet i dass og når jeg kom hjem kom jeg ikke igang med treningen igjen heller. Det er noe med det at når man først tar seg en pause er det så utrolig vanskelig å komme i gang igjen og når kroppen generelt føler seg dvask så hjelper ikke det akkurat på treningslysten (Selv om det eneste som hjelper faktisk ER å trene), men nå er det på tide å komme i gang med hverdagen igjen!

Jeg og ei venninne har tenkt å følge et strengere treningsprogram etterhvert, men at vi ønsker å få litt mer motivasjon først og begynne litt forsiktig med turer igjen først.

Min plan er derfor nå å begynne med mine 3 ukentlige 5 km turer igjen i første omgang også avansere etterhvert. Målet er å komme tilbake til harde treningsøkter 5 ganger i uka og 2 dager der man bare går turer.

Kostholdet kommer jeg til å følge slik jeg har skrevet opp her: http://www.nadjamichelle.no/en-skikkelig-slapp-uke-er-over-og-jeg-er-klar-for-kamp-igjen/ Egentlig var målet å holde dette kostholdet ut september, men siden jeg har hatt en lengre pause nå kommer jeg til å holde det litt lengre.

Jeg kjenner det er godt å komme tilbake i hverdagen, spesielt nå som jeg har kommet tilbake til jobb igjen etter å ha vært sykemeldt siden november. Ufattelig deilig å kjenne på mestringsfølelsen igjen! :D

Det har jo også vært en liten oppvekker det å være sykemeldt. I månedene før jeg sykemeldte meg satt jeg å fantaserte over hvor deilig de som kunne være hjemme hele tiden måtte ha det, kunne stå opp når man ville, ingen jobb å tenke på og ingen bekymringer, men når jeg selv satt hjemme som sykemeldt så innså jeg hvor feil jeg hadde tatt. Jeg er en person som MÅ ha rutiner for å fungere, har jeg ikke rutiner blir jeg sur, orker ingenting og deprimert. Jeg er avhengig av at ting går som "planlagt" og i sine faste mønstre og det gjør det ikke når du er sykemeldt! For det første så er det jo en grunn til at man er sykemeldt og man har jo derfor noe en sliter med fysisk eller psykisk.

Så er det dette med skammen. Jeg har aldri før vært så skamfull som når jeg fikk beskjed om å sykemelde meg. Først bare to uker før jeg etterpå  fikk beskjed om at jeg mest sannsynlig måtte være sykemeldt så lenge som et år. 19 år og sykemeldt. På langtidsbasis. Hva i alle dager skulle det bli av meg? Jeg skjønte heldigvis forholdsvis raskt at dette var det beste som kunne skjedd meg, endelig hadde jeg tid og energi til å ta tak i alt som dro meg ned. Jeg innså også at jeg hadde vært dypt deprimert i flere måneder og bare det var jo en seier! Jeg som hadde gått i flere måneder å kjent på den evig tomme, triste følelsen og lurte på om det var slik livet skulle være, om man virkelig skulle kjempe så vanvittig for å klare å leve et normalt liv? Jeg hadde en fantastisk kjæreste, jeg hadde drømmejobben og verdens beste familie og likevel var jeg så ulykkelig.

Etterhvert som tiden gikk som sykemeldt begynte problemene å løsne seg opp, bare litt om gangen, men nok til å se at her var det framgang på vei! Depresjonen forsvant, energien kom tilbake, jeg begynte på et livsstilsendringskurs som har betydd så enormt mye for meg, jeg og kjæresten fant tilbake til hverandre og har det bedre enn noen sinne, jeg begynte å trene og ble mer kostholdsbevisst. Av og til så skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte det, men plutselig hadde livet mitt gått fra å være et rent helvete til et ganske så bra liv! Og nå når jeg sitter her i dag så kjenner jeg bare på hvor deilig livet er nå og hvor stolt jeg er over meg selv som faktisk har gjort en skikkelig u-sving og tatt tak i problemene!

Jeg er langt ifra problemfri og har selvsagt mine dårlige dager som alle andre, men nå er det liksom bare det, dårlige dager.

Jeg er enormt heldig så har så mange bra folk rundt meg, gode venninner, familien og min ufattelig fantastiske kjæreste, hadde det ikke vært for alle disse personene så hadde jeg nok ikke klart å komme opp til overflaten igjen og jeg er evig takknemlig! :)

Nå ble det et litt mer seriøst innlegg enn jeg egentlig planla, men jeg følte det var riktig å dele mine tanker og fortelle dere om dette halve året jeg har kjempet meg igjennom og kanskje er det noen der ute som også føler at livet ikke er som det burde være som kan hente litt inspirasjon, motivasjon eller bare en stor klem! :)

Signatur2