Tanker om matavhengighet, følelser og hvorfor jeg aldri klarte meg.

Jeg har veldig mye tanker rundt prosessen jeg er i for øyeblikket når det gjelder vektnedgang, kosthold og aller mest matavhengigheten jeg har hatt hele livet mitt. Og jeg må få dem ut, selv om ingen skulle lese det. Dette er langt og sikkert uinteressant for de fleste, men kanskje det finnes flere der ute som meg.

Jeg har alltid fått beskjed om at jeg må være en overspiser grunnet overvekten, men det stemmer ikke fordi jeg generelt ikke spiser mye. Trøstespising har også vært nevnt, men igjen var det fokus på enorme mengder som ikke stemte.

I alle år hos utallige ernæringsfolk har fokuset vært på å spise mindre, mindre tallerkener, mindre mengder - ja allerede fra svært ung alder var dette beskjeden og når alle disse triksene ikke funket på meg så fikk jeg bare beskjed om hvor lite jeg hørte på dem. Hvor svak jeg var som ikke hadde den rette viljen.

Det som aldri har vært nevnt i mitt livslange forhold med ernæringseksperter, leger og diverse er avhengigheten jeg har til mat og emosjonell spising. Jeg har aldri hatt et normalt forhold til mat, det har vært altoppslukende. Enten i form av fullt fokus på utallige dietter eller avhengighet av usunn mat. Dette var livet mitt, absolutt alt ble planlagt rundt mat - enten jeg var i en diett fase eller i en dårlig periode.
Jeg er også en emosjonell spiser som betyr at alt av følelser skulle behandles med mat - ikke bare når man trenger trøst! Gode følelser feires med mat, dårlige følelser trøstes med mat, kjedsomhet underholdes av mat, angst holdes borte av mat. 
Det blir en måte å forsvinne på og det blir en avhengighet på lik linje som andre avhengigheter.

Jeg prøvde det som fantes av dietter, flere ganger! Jeg gikk som regel ned et par kilo, men siden jeg ikke tok tak i det mentale så gikk det ikke lenge før abstinensene ble for sterke og jeg datt tilbake i avhengigheten. Det ble tilslutt en evig kamp hvor jeg ble svakere og svakere for hver gang, større og større for hver diett som feilet.

Den største suksessen hadde jeg med lavkarbo i 2011, jeg ble normalvektig og holdt vekten et par måneder, men siden jeg fortsatt ikke tok tak i det mentale endte jeg opp med 50 kg i pluss bare 6 måneder etterpå. Alt jeg satt igjen med var skammen, jeg hadde feilet - jeg var svak, uten viljestyrke og jeg hadde kun meg selv å skylde på.

Jeg endte opp med å søke på slankeoperasjon og kurset vi måtte på ble en liten vekker for de hadde en liten del som handlet om det mentale med vektnedgang og vi lærte ting som jeg fortsatt bærer med meg idag, men det var så veldig lite og satt så lite fokus på. Jeg valgte å takke nei til slankeoperasjonen da jeg var redd for alle mulige bivirkninger og det føltes ikke ut som dette var redningen for meg. Idag finnes det så langt jeg vet ikke slike kurs på det sykehuset jeg var på og den oppfølgingen vi skulle få ble fjernet både for opererte og ikke-opererte for å kutte kostnadene. En operasjon hadde ikke «fikset» meg eller mitt forhold til mat. Jeg hadde gått ned i vekt, men uten å ta tak i de virkelige problemene mine så hadde jeg gått rett opp igjen som ved alle andre forsøk på vektnedgang tidligere. Det finnes nok flere der ute som meg, men som nå ender opp med operasjon for det ikke finnes alternativer.

Det tok meg 6 år til og enda flere forsøk før jeg endelig fant ut hva det er som gjør at jeg feiler og hva det er som gjør at jeg aldri klarer å holde på et sunt kosthold i lengden. Noe som fullstendig endret livet mitt iløpet av kort tid. Ja, for når jeg først klarte å oppdage hva som faktisk var problemet mitt og hva som gjør alt dette så vanskelig så tok det kanskje to-tre måneder før livet var drastisk endret allerede.

Jeg er avhengig, alle unnskyldningene, begrunnelsene, alt var det samme hos enhver avhengig person. Jeg gjemte unna mat, jeg løy, jeg snakket det bort, jeg forklarte i det uendelige, jeg lurte meg selv. Hverdagen min handlet om den neste «dosen», hva, når og hvor.

Jeg har aldri vært en person som hadde store porsjoner, men jeg spiste hele tiden. Og etter hvert mislykkede forsøk på diett ble jeg helt knust av selvforakt og tok til trøst. Dette sammen med et mulig stoffskifte problem (er under utredning) som gjør vektnedgang litt vanskeligere enn det skal være har ført til en voldsom overvekt.

I sommer begynte jeg å jobbe med forholdet mitt til mat og å finne ut av hva som gjør min avhengighet det den er. Mantraet mitt ble «Mat er næring og kun det». Jeg prøvde å fange opp unnskyldningene, begrunnelsene og de situasjonene hvor jeg bare ville gi opp slik at jeg kunne ta dem før det gikk for langt.

I november begynte jeg igjen på lavkarbo og plutselig skjønte jeg hvorfor jeg hadde suksess med det tidligere. På lavkarbo unngår jeg det aller aller meste av den maten som trigger avhengigheten og sammen med den jobben jeg gjør mentalt så fjernet det nesten alle utfordringene jeg hadde første gangen.

Plutselig handler ikke hele livet mitt om mat, jeg planlegger ikke lengre hvert eneste måltid, jeg savner ikke mat, jeg er ikke lengre sulten hele tiden. Jeg trøster meg selv ikke lengre, men tar tak i problemene. Jeg snakker om tankene mine og finner trygghet i mennesker istedenfor mat. Dette er noe som er så stort at jeg ikke klarer å forstå det.

Vektnedgangen min er ikke lengre motivasjonen, men en bivirkning av å faktisk klare å kjempe mot avhengigheten min og den sykdommen den faktisk er. Jeg er ikke svak og uten viljestyrke - jeg var syk og nå er jeg på vei til å bli frisk.

Lavkarbo var aldri løsningen, som jeg trodde den gangen jeg naivt trodde at jeg nå hadde funnet min magiske kur før jeg falt og slo meg hardt i bakken, istedenfor er det er verktøy som sammen med det mentale hjelper meg mot sykdommen min.