Motivasjonen må komme innenfra - ikke fra tallet på vekta!

I dag har jeg tenkt å snakke litt om motivasjon når man er midt i en livsstilsendring og vekta ikke går ned så fort som man skulle ønske.

Det er ikke å stikke under en stol at for de fleste overvektige som er i en slik prosess er det vekta som er den største motivasjonen. Sånn har det vært for meg også!

Den første gangen jeg gikk på lavkarbo så gikk jeg ned i en voldsom fart! Jeg startet på nesten 100 kilo og etter fire måneder hadde jeg nådd målvekten min.
Dette var i 2011-2012 og i alle år etterpå, alle forsøk på å gå ned i vekt har jeg målt meg selv opp mot den samme vektnedgangen. Hver gang like positiv og motivert, men når det ikke går like raskt så ble jeg frustrert og lei. “Hvorfor funker det ikke like bra denne gangen?” “Hva er det jeg gjør galt?” og lignende tanker raser rundt i hodet mitt når det har gått en måned og jeg “bare” har klart å gå ned 5-6-7 kg. Dette fører til at jeg setter i gang en heksejakt hvor jeg prøver å eliminere alt som kan være i veien for min vektnedgang mens jeg stresser mer og mer til jeg tilslutt ikke orker mer og tenker at “Jaja, da funker ikke lavkarbo på meg lengre”. Dette har gjentatt seg gang på gang, jeg starter like positivt og tenker at denne gangen går det! Men så stopper vekta og da stopper motivasjonen hos meg.

Denne gangen var det annerledes, ikke bare fordi jeg hadde satt meg enda mer inn i hvordan kroppen reagerer på kraftig og plutselig vektnedgang (Ja, 5-7 kg ned på en eller to uker er ganske mye selv om mesteparten er vannvekt og da er det helt naturlig at det stopper opp - det kan fort ta en måned før det setter igang igjen og kroppen har fått roet seg!), men også fordi at motivasjonen min ikke kom fra vektnedgang.

For første gang i livet mitt hadde jeg et annet fokus, et fokus på det som var det egentlige problemet - nemlig forholdet mitt til mat og hvordan lavkarbo kostholdet la til rette for det.

Det som skjedde da var at vektnedgangen kom i andre, tredje, fjerde rekke! Det var ikke så viktig lengre. Selvfølgelig var det stas og spennende å se at vekta gikk ned, men når det da gikk en måned hvor ingenting skjedde og frustrasjonen var stor fordi jeg hadde trossalt gått igjennom hele jula uten en eneste sprekk uten resultat så kunne jeg stoppe opp og se at - jo, det var jo resultater! Jeg hadde ikke brukt jula som en unnskyldning for det etegildet jula egentlig pleide å være for meg (En unnskyldning jeg brukte i 2011 også). Ja selv som liten var det maten jeg så aller mest frem til når noen spurte meg. Noe jeg tidligere har tenkt at det er jo sjarmerende og et tegn på at gaver aldri har vært det viktigste, men kanskje det egentlig var ett tegn på noe annet?

Det hjalp også at min fantastiske mor som også har gått på lavkarbo i flere år hadde laget masse lavkarbokjeks, konfekt og passet på at desserten på julaften var helt uten sukker. På denne måten kunne vi alle sammen ta del i disse tradisjonene uten at man fikk den voldsomme trangen på noe søtt hele tiden.

Peanøttkjeks, bounty, marsipan og karameller - alt på lavkarbovis!

Peanøttkjeks, bounty, marsipan og karameller - alt på lavkarbovis!

Januar kom, og vekta begynte så smått å begeve seg nedover igjen, litt etter litt. Det gikk langt ifra fort, men nok til at jeg skjønte at om jeg bare stoler på prosessen så vil det komme etterhvert.

Jeg lærte å nyte fordelene av kostholdet som ikke kom fra vekta! Det gikk nærmere tre måneder før jeg i det hele tatt kjente på cravings, tenk det! Hele tre måneder uten det konstante suget etter.. noe.
Etter en samtale med min mor på en spesielt utfordrende dag innså jeg en annen ting og det er at for første gang i mitt liv er jeg ikke i tvil om jeg er på rett kosthold. Hele mitt voksne liv har jeg hoppet fra en diett til en annen, konstant bekymret for at noe skulle være mer effektivt eller lovende enn det jeg spiste akkurat nå. Selv om jeg trivdes kjempegodt på lavkarbo i tidligere forsøk har jeg alltid hatt den stemmen i bakhodet som hvisker til meg. “Kanskje denne dietten du nettopp har lest om er mer effektiv enn det du er på nå? Skader jo ikke å prøve..”. Denne gangen kjenner jeg i hele meg at dette er veien for meg og en måte å spise på som jeg kan leve med resten av livet uavhengig om jeg går ned i vekt eller ikke!

Og akkurat den tanken der er viktig, for det er faktisk en endring for livet. “Du kommer til å gå opp igjen i vekt igjen når du skal begynne å spise normal igjen” er en ting jeg har hørt flere ganger i flere varianter. Både rettet mot meg, men også andre som har gått ned i vekt på lavkarbo. “Ja, selvfølgelig” er svaret! SELVFØLGELIG kommer du til å gå opp igjen om du går tilbake til det som gjorde deg overvektig i første omgang! Dette gjelder de aller aller fleste dietter, ja om ikke alle! Det er derfor det er så viktig å gå en runde med seg selv før man setter i gang med noe. “Kan jeg leve som dette resten av livet mitt?” Om svaret er nei så må du finne en annen vei å gå. Dette gjelder både lavkarbo, fasting, lavkalori - alle.

Og når jeg stilte meg selv det spørsmålet etter noen måneder tilbake på lavkarbo så var svaret et rungende “JA!” for første gang. Og bare den endringen der har endret så mye. Lavkarbo er ikke en straff, det er ikke noe som holder meg tilbake, det er medisinen min. Det er det jeg trenger for å bli frisk igjen!

Det er ikke synd på meg som ikke kan spise alt det andre kan, for det var det som gjorde meg syk i første omgang. Noe fysisk, men aller mest ble jeg psykisk syk av denne maten som alle andre kan spise som jeg ikke kan. Normale mennesker kan ta seg en kjeks uten at det blir et problem. For meg trigger det noe, og jeg mister kontrollen. Jeg har aldri vært en person som spiser mengder om gangen, men det kan gjøre at jeg i flere dager etterpå kun spiser sukker, fett og karbohydrater i en tåke av følelser.
Når jeg da fjerner disse triggerne fra kostholdet mitt så var det akkurat som alt av vanskelige følelser knyttet til mat bare forsvant i disse månedene.

Etterhvert kom følelsene tilbake, jeg fikk cravings og hadde veldig lyst til å gi opp igjen. Hver eneste dag var en kamp mot avhengigheten, men denne gangen visste jeg bedre. Jeg var forberedt! Jeg vet at cravings og alle disse følelsene 90% av tiden handler om følelser, så istedenfor å begrave følelsene prøver jeg å møte dem. Det er ikke alltid det går, av og til unner jeg meg litt sukkerfri sjokolade som trøst selv om det hadde vært bedre å alltid være ready to fight. Men det er ikke alltid man klarer det og da tar jeg heller den biten med sjokolade enn å få i meg mat som gjerne trigger enda mer! Dette er en stor grunn til at det er så viktig at motivasjonen kommer innenfra, for i disse øyeblikkene er ikke vekta nok, selv om jeg hadde gått ned 20 kilo så er det veldig lett å glemme i disse situasjonene og man glemmer hvorfor man egentlig kjemper denne kampen mot avhengigheten.

Til helga er det hele fire måneder siden jeg startet og sett bort ifra en planlagt sprekk på bursdagen min i januar (som jeg tenker å fortelle om i et senere innlegg) så har jeg holdt meg til kostholdet siden november. Det er rart å tenke på! Tidligere har det vært vanskelig å gjennomføre en måned uten utskeielser, ja selv den ene gangen jeg gikk ned over 30 kilo på samme antall måneder hadde jeg konstante ukontrollerte uskeielser hele veien.

I skrivende stund har jeg gått ned 13,5 kg og jeg er veldig stolt over det! Ikke fordi det er så voldsomt mye på min store kropp, men på grunn av alt det har kostet og alt det jeg har lært siden i sommer. Jeg har plutselig ikke dårlig tid lengre, jeg har hele livet mitt på å miste resten! (Men det er litt stas når klær blir for store, det må jeg ærlig si).

C6A7417F-0468-400C-86D7-A2F5FD41BF62.jpeg

Så finn din indre motivasjon, mål deg selv opp mot andre ting enn vekt, cm og klesstørrelser. Sammenlign hvordan ting var før du begynte og hvordan du føler deg nå. Ta vare på din mentale helse oppi denne voldsomme prosessen. Det betyr så mye når du er ferdig, når du har nådd målet ditt og må vedlikeholde det og ikke har vekta å lene deg på lengre.